Ullevål Hageby stod ferdig i 1922, over seks hundre boliger fordelt kvartalsvis og med en engelsk- inspirert småhusstil. Det var Oslo kommune som hadde sikret seg tomten og som sto for reguleringen. Arkitekten var den lovende og kreative Harald Hals, kommunens boligdirektør fra 1918 og senere reguleringssjef i Oslo gjennom mange år. Hagebyen ble organisert som et kooperativt boligselskap. Etter en krevende nybyggertid der man bodde seg til og de tildelte grøntarealene ble dyrket opp, fulgte behovet for et forsamlingshus.

Det har som bekjændt i længere tid været arbeidet for at skaffe havebyen et forsamlingslokale, hvor saavel større som mindre møter vil kunde avholdes. Det ser nu ut som om saken vil kunne løses i forbindelse med et kinematografanlæg like ved sporveissløifen i Sognsveien. (Havebybladet 5. desember 1925)

Tomten var sikret, men altså ikke på Damplassen, det arkitektoniske sentrum i Hagebyen, men like utenfor dit trikken nettopp var ført fram og hadde sin vendestasjon før den rullet nedover til byen igjen. Aksjekapitalen var tegnet og garantert og med første prioritet for beboerne i Hagebyen. Finn Tellefsen, en advokat bosatt i Hagebyen, var allerede ansatt som disponent og den velrenommerte Oslo-arkitekten Ivar Næss var klar som arkitekt.

Forsamlingshuset skulle inneholde et kinomatografanlegg, og slik ble huset et kulturhus allerede på tegnebrettet. I første etasje ble det planlagt forretningslokaler av ulike slag og nærbutikker til beste for nybyggerne rundt trikkesløyfa. I andre etasje skulle det anlegges en stor og flott kinosal. Denne skulle også kunne brukes som forsamlingssal ved store møter. 

I tillegg kom en større foajé og mindre lokaler til styremøter og kontorer. I tredje etasje skulle det bygges vaktmesterbolig og maskinrom.  

Som planlagt, så gjort, på kort tid og med driv og energi. Huset ble helstøpt i armert betong, fortsatt en sjelden byggemetode i Oslo. Det ble høye klassiske søyler i front, en stor balustrade og harmoniske vindusrekker. Vi snakker om den skandinaviske nyklassistiske kinobyggstilen i full utfoldelse. I dag er det få slike bygg igjen i Skandinavias hovedsteder, og kinobygget på Ullevål er i dag oppført på gul liste blant kulturminner i Oslo.

Huset stod ferdig i 1928. Barneforestillingene på søndager var særlig populære, også blant foreldrene som fikk sin tiltrengte middagshvil. Dette var enda i stumfilmens dager, så fulgte overgangen til lydfilmen ganske snart, og senere fargefilm. Ullevål kino ble gjennom flere tiår det store opplevelsessenteret for innbyggerne i området – men også for folk som kom med trikken fra andre deler av byen. 

Dette bildet fra Ullevål Kino – vår kino – viser nettopp de sparsomt stoppede skai-trukne klappsetene. De minste satte seg oppå setekanten for å se bedre. Det er de tunge gardinene som dannet lyssluser foran dørene. De små runde røde utgangslampene. Det sto verken “exit” eller “ut” på dem. De var bare røde. Dette var vårt filmpalass. (Trygve Mysen om Ullevål kino, skrevet i forbindelse med arrangementet Sløyfa Reunion i 2005).

Dette er bygningen i våre hjerter. Den står fortsatt og ruver mot åser og himmelen der oppe idet trikken rusler forbi på John Colletts plass. Kinoen ble nedlagt i 1964. Så fulgte en helt annen tidsalder. Universitetet leide seg inn her. Først kom Universitetsforlaget, det var kontorer og stabler med bøker, så flyttet forlaget til Tøyen. Kinosalen ble utbygd med amfi og omgjort til Ragnar Frisch auditorium. Det ble undervist i forberedende prøver, i samfunnsfag og vist filmer i tilknytning til forelesninger. Senter for utvikling og miljø (SUM) holdt til her med filosofiprofessor Arne Næss i kollegiet. 

Men så var det over og ut for universitetet også. Andre og tredje etasje ble annonsert til leie 2013. Hva som skjedde etter da er en annen historie. Den kommer utover i dette heftet. 

Bygningen ser i dag ganske sliten ut, murpussen flasser av, og mange rom står tomme. John Colletts plass virker temmelig forlatt som parkanlegg. Det er en Kiwi der, en blomsterhandler, en liten kafé, en pinsemenighet som bruker salen til kirke et par dager i uka. Bygget og plassen trenger et skikkelig løft.

Men selve byggverket er ikke skadet eller fundamentalt endret, verken når det gjelder interiør eller eksteriør. Kinosalens flate gulv ligger fortsatt godt bevart under amfiet. Men bygget må få hjelp til å finne seg selv og sine nye brukere. Det må renoveres, planlegges på nytt og sikres økonomisk for den posisjon og de funksjoner det kan innta i denne bydelen. Til det kreves kreativitet, pågangsvilje og ressurser. 

Vi appellerer til politikerne i Oslo og de nye eierne av huset om å gå i dialog og ta felles ansvar for et hus og en plass som kunne vært så mye mer. Vi arbeider for at den gamle kinobygningen skal gjenoppstå som kombinert forretningsbygg, kulturbygg og forsamlingssted til beste for befolkningen i lokalmiljøet og i hele byen, altså slik bygningen opprinnelig ble lansert i Hagebybladet for omtrent 100 år siden!